Den Norske Amerikalinje A/S (NAL) var et norsk rederiselskap for norskamerikansk trafikk på USA, først og fremst utvandring, som ble

stiftet i 1910. Selskapet ble etter hvert bare kalt «Amerikalinjen». «Amerikalinjen» var nasjonens stolthet, og selskapets skip ble betraktet

som handelsflåtens flaggskip. Gjennom mer enn 70 år var selskapets skip et bindeledd mellom Norge og det norske USA.

 

Historie

Ønske om en norsk Amerikalinje (frem til 1910)

Av de anslagsvis 1 million nordmenn som utvandret fra landet, reiste de fleste mellom 1865 og 1930. Da masseutvandringen begynte rundt

1865, var det mange som ønsket å etablere et nasjonalt rederi med direkteforbindelse mellom Norge og USA. Til tross for mange forsøk på å

etablere en norsk Amerika-linje, kom emigrant-trafikken til å bli dominert av utenlandske rederier.

I 1902 begynte en komite å samle økonomisk og politisk støtte til et nytt forsøk. Målet var å etablere en linje-forbindelse mellom Norge

og New York for å utvikle norsk skipsfart, stimulere handelen, og pleie forbindelsen til nordmenn og norsk-ættede i USA og Canada.

Etableringen av en egen norsk Amerikalinje må bli sett i sammenheng med den politiske uavhengighet fra Sverige i 1905.

I flere år arbeidet komiteen med saken, både i Norge og Nord-Amerika, og den 27. august 1910 ble den Norske Amerikalinje (N.A.L.)

stiftet med styre og representantskap. Gustav Henriksen, som hadde vært instrumentell for opprettelsen av selskapet, ble konstituert til generaldirektør.

 

Fra stiftelsen frem til 2. verdenskrig (1910-1939)

I 1911 ble det inngått avtale med et engelsk verft om byggingen av rederiets første skip. Hun skulle være 510 fot lang og 62 fot bred,

ha en lastekapasitet på 7 000 tonn, ha en marsjfart på 16,5 knop og ta 1 800 passasjerer. Nybygget ble døpt «Kristianiafjord»

under sjøsettingen 23. november 1913.

Like etter fulgte DS «Bergensfjord». Disse to skipene var søsterskip og hadde en tonnasje på 12 779 brt. DS Bergensfjord gikk ut

fra Bergen 28. september 1913 på sin første Atlanterhavskryssing med kurs for New York.

«Kristianiafjord» forliste utenfor Cape Race i Canada, men Amerikanlinjen fikk snart et nytt skip, DS «Stavangerfjord», som med

tiden ble kalt «Atlanterhavets dronning». Hun ble levert i 1918, og var i trafikk helt frem til 1964, da hun ble solgt til opphugging.

Selskapet ekspanderte raskt også på frakt og disponerte 19 skip i 1923.

«Amerikalinjen», som den snart ble hetende på folkemunne, ble det viktigste bindeleddet mellom Norge og Nord-Amerika.

Mellom jomfruturen og frem til andre verdenskrig reiste 417 129 passasjerer med N.A.L. Det største enkeltåret var 1920 da

Amerikalinjens skip hadde 25 202 reisende mellom Norge, USA og Canada.

I 1924 innførte USA restriksjoner på immigrasjonen, og depresjonen som fulgte børskrakket i 1929 førte til nedgang i

passasjertallet for Amerikalinjen. På 1930-tallet gikk det totale passasjertallet ned, men mens Amerikanlinjen tidligere hadde

reist med fulle skip vestover og langt mindre belegg østover, ble den vestgående og østgående trafikken mer jevnt fordelt.

Amerikanlinjen begynte også med cruisefart for pengesterke passasjerer, og bygde et nytt skip, «Oslofjord», i 1938.

I oktober 1939, en måned etter utbruddet av 2. verdenskrig, døde Gustav Henriksen som hadde ledet rederiet fra stiftelsen.

 

2. verdenskrig og de første etterkrigsårene (1939-1948)

Under 2. verdenskrig hadde Amerikalinjens skip forskjellige skjebner. «Stavangerfjord» var i Norge 9. april 1940 og ble

internert av tyskerne. «Oslofjord» gikk på en mine utenfor Tyne i England i desember 1940, og ble ødelagt.

«Bergensfjord» gikk i alliert troppetransport over hele verden. I løpet av fem år seilte hun ca 500 000 km og transporterte

til sammen omkring 165 000 soldater mellom Amerika, Afrika, India og Europa.

 

Etterkrigsårene og satsing på cruise-markedet (1948-1972)

Da Amerikalinjen ville gjenoppta trafikken mellom Norge og Nord-Amerika etter krigen, måtte det ha nye skip.

En ny «Oslofjord» kom i 1949 og syv år senere en ny «Bergensfjord». I 1956 hadde NAL tre passasjerskip i drift og fraktet 25 462

passasjerer over havet. Det skulle bli det beste året noensinne.

Etter dette begynte flyene å ta stadig større andeler i markedet for passasjertransport over Atlanteren, og Amerikalinjens

passasjerbelegg minket år for år. «Stavangerfjord» ble solgt til opphugging i 1963, mens «Oslofjord» og «Bergensfjord» gikk stadig

mer over til cruisefart. Linjens siste passasjerskip, «Sagafjord», fra 1965...

Fra 1960-tallet gikk NAL-skipene først og fremst i eksklusiv cruisetrafikk «world wide», men med en og annen krysning av

Atlanterhavet med plass for vanlige passasjerer. NAL-cruisene på denne tiden kunne vare opptil tre måneder og passet bare

for mennesker med svært mye penger og tid. Etter hvert ble det også lagt inn enkelte ukes- og 14-dagerscruise på Karibien.

 

Fra NAL til NAC (1972-1980)

Mot slutten av 1970-tallet var virksomheten tapsbringende, og den måtte restruktureres. I 1980 ble de to

cruise-skipene Sagafjord og Vistafjord overført til selskapet Norwegian American Cruises (NAC), som var et joint venture

med Leif Höegh & Co og eid 90 % av NAL. NAC ble solgt til Trafalgar House (Kværner) i 1983 og ble en del av Cunard Line.

 

Oppkjøp og integasjon (etter 1980)

I 1981 ble Øst-Afrika-linjen, Scandinavian East Africa Line (SEAL) som hadde rutefart til Madagaskar, solgt til Deutsche Afrika Line.

I 1983 eide NAL ingen skip og de opererte bare chartret tonnasje inntil selskapet i 1986 gikk inn i biltransport og kjøpte nye skip for

denne forretningsvirksomheten. I 1989 gikk selskapet også inn i bulk, men de kvittet seg med denne virksomheten i 1993. NAL ble i

1995 kjøpt opp og integrert i Wilh. Wilhelmsen Lines AS